Det var en av verdens eldste landsbyer. Her, i det som i dag er Nord-Syria, bodde det bare et par hundre folk, men det var likevel en ganske stor landsby for 13 000 år siden.
Innbyggerne sanket mat, fisket og jaktet, og områdets rikdom gjorde at menneskene kunne slå seg ned og bo på samme sted året rundt.
Men brått forsvinner bosettingen, og igjen ligger bare et lag med svidd bakke. Kan de uheldige landsbyboerne ha blitt utslettet av et besøk fra verdensrommet?
Det mener i hvert fall forskerne bak en ny studie som er publisert i tidsskriftet Scientific Reports. Studien legger fram som bevis for at en av de eldste kjente landsbyene i verden, kan ha hatt en mer dramatisk historie enn tidligere antatt.
Menneskelig haug
Abu Hureyra er det som i arkeologien kalles en tell, en høyde skapt av årtusener med menneskelig bosetning. I det generasjon på generasjon lever livet sitt i samme landsby, etterlater de seg lag på lag med gjørmeteglstein og menneskelig avfall.
Resultatet er en unaturlig høyde som kan være hundretalls meter bred, og titalls meter høy. Viktigst av alt er at de talløse lagene er et arkiv for forskere, nesten som årringer i et tre, som strekker seg tilbake langt inn i vår skriftløse historie.
Det var i Abu Hureyras jordlag at arkeologer blant annet fant noen av de tidligste tegnene på jordbruk i verden, da jegerne og sankerne i området måtte dyrke egen mat på grunn av tørke. Arkeologene var der av en grunn. Snart ville høyden være borte.
Da Tabaqah-dammen sto ferdig i 1979, samlet den opp det som ble hetende Asadsjøen bak seg. Demningen skulle gi elektrisitet og stødig tilgang på vann til syrisk jordbruk, men det teknologiske fremskrittet hadde en pris.
I det vannet steg bak Tabaqah-demningen, druknet utallige arkeologiske funnsteder, slukt av Eufrats vann.
Før den tid hadde arkeologer verden over forstått hva som kom til å skje. I hui og hast kastet de seg over området før det ble tapt under metervis med vann.
I tellen Abu Hureyra avdekket arkeologene mer enn eldgammel jordbruksaktivitet. Under disse lagene fantes det et jordlag rikt på kull, krydret med små glasskuler, sære mineraler og ørsmå diamanter.
Disse spesielle sporene – tegn på ekstremt høye temperaturer – kunne skjule en katastrofal hendelse.
Sære mineraler og sjeldne metaller
Andrew Moore ledet de hektiske utgravingene i 1970-årene. Han er arkeolog ved Rochester Institute of Technology i New York, og ledet også forskerteamet som nylig så nøyere på de utgravede materialene.
I den syriske jorda fant forskerne en rekke spesielle stoffer. Smeltede glasskuler, med kobolt, iridium og platina, i tillegg til mystiske mineraler med obskure navn, pekte alle i retning av noe spesielt.
For å smelte ned mineralene og glasskulene forskerne fant i jordlagene behøves det vanvittige temperaturer. Nærmere bestemte over 2000 grader celsius.
– Det er varmt nok til å få kvartskornene til å koke, sier Moore til Space.com.
Det er varmt i den syriske ørken, men åpenbart langt fra så varmt. Det er også varmere enn en landsbybrann, som forskerne måler til rundt 1200 grader.
Forskerne mener derfor at en katastrofal hendelse må ha funnet sted.
– Det er umulig å forklare disse smeltede mineralene ved noen naturlig prosess utenom en kosmisk nedslagshendelse, sier Moore.
Enda et spor er det sjeldne mineralet suessitt. I tillegg til å smelte ved hele 2300 grader, er det svært sjeldent på jorda. I meteoritter derimot, er det helt vanlig.
Hva skjedde egentlig denne skjebnesvangre dagen?
Forskere har lenge vært uenige om hva som fant sted.
Én gruppe forskere har vært tilhengere av teorien om en eksplosjon fra en komet, mens andre heller forklarer det karbonrike laget med at beboernes stråhytter simpelthen gikk opp i røyk.
Nå har den nye studien gitt tydelige tegn på at livet i den nordsyriske landsbyen brått tok slutt en dag for tretten årtusener siden.
– Folk som var i eller nær landsbyen da luftsprengningen eksploderte ville ha sett et enormt lys på himmelen, tilsvarende en atombombe, forklarer Moore til Space.com.
– Noen sekunder senere ville de ha blitt brent opp av eksplosjonen fra luftsprengningen. Varmen ødela landsbyen og alt i den, og etterlot seg et lag med brent materiale på overflaten.
De som var så heldige at de ikke var inne i landsbyen, ville ha kunnet sett og følt varmen fra den gedigne blitsen – samt hørt smellet – i flere titalls kilometers omkrets.
– For å hjelpe til med perspektiv, så ville så høye temperaturer fullstendig smelte en bil på under ett minutt, sier geologiprofessor ved University of California, Santa Barbara, James Kennett i en pressemelding. Han var også med på de nye studiene.
Global hendelse
Forskerne sammenlignet også Abu Hureyra-materialet med smeltet glass fra andre forhistoriske nedslagsområder, og fant mange likheter. Mengden av lignende rester verden over i samme tidsramme tyder i forskernes øyne på at en komet strødde omkring seg med tusenvis av biter, som så smalt inn i jordas atmosfære for omtrent 12 800 år siden.
Dette skal være opphavet til mer enn 40 lignende funnområder på tvers av Nord-Amerika og Europa.
De nye funnene til Moore og kollegaene stemmer overens med en hypotese fra 2007 om at en rekke eksplosjoner fant sted over forskjellige kontinenter på denne tiden.
Forskerne mener at det er usannsynlig at én enkelt asteroide eller komet forårsaker så spredt ødeleggelse. De mistenker at en komet har slynget en hel klynge med rester mot jorda.
Blant tegnene på dette, er at alle funnstedene bærer preg av de samme materialene.
– De største resteklyngene fra kometer, har det blitt foreslått, er i stand til å forårsake tusenvis av lufteksplosjoner i løpet av få minutter, på tvers av en hel halvkule, forteller Moore til Space.com
Referanse:
Andrew M. T. Moore m.fl: Evidence of Cosmic Impact at Abu Hureyra, Syria at the Younger Dryas Onset (~12.8 ka): High-temperature melting at >2200 °C, Scientific Reports, mars 2020
